Orientekspressen – et jernbaneikon

Endelig skulle vi av sted. En varslet flystreik i Italia førte til en liten ruteendring, og i stedet for å fly til Venezia gikk turen via München til Roma. Derfra tok vi toget nordover gjennom Italia og ankom Venezia tidlig på kvelden.

På Santa Lucia stasjon trillet vi inn på sporet ved siden av Orientekspressen, som hadde ankommet bare minutter før oss. I morgen skulle vi selv om bord – men først ventet Venezia.

Med båtbuss fortsatte vi til Markusplassen og Hotel Bauer, et femstjerners hotell ved Canal Grande som vi ofte benytter. Vi fikk en omvisning og så flere av de elegante rommene og restaurantene. Særlig den historiske delen imponerte, med store rom, høyt under taket og utsikt over Canal Grande. Man kan også se over lagunen til øyen der Venezias flotteste hotell ligger – Hotel Cipriani. Det var på dette hotellet George Clooney hadde bryllupsfesten da han giftet seg. Hotellet eies også av Belmond (de som eier Orientekspressen) og vi har også gjester der fra tid til annen.

Etter en god middag og en kveldstur langs Venezias kanaler gikk vi til sengs med store forventninger til morgendagen.

Alle som reiser med Orientekspressen har transfer fra eller til hotellet i Venezia inkludert, avhengig av reiseretning. Etter frokost og utsjekk møtte Belmonds representant oss i resepsjonen og fulgte oss ut til hotellets terrasse ved kanalen og om bord i en liten båt.

På vei langs Canal Grande plukket vi opp fire passasjerer til, før vi i strålende solskinn ankom Santa Lucia jernbanestasjon. Her ble vi fulgt til sporet, der de skinnende blå og hvite vognene med gullskrift ventet.

Etter innsjekking ble vi ønsket velkommen av besetningen. Butleren vår tok imot oss og viste oss til kabinene.

Vi fant oss til rette, og snart kom butleren med en flaske Follador prosecco. Vi var tross alt i Italia. Kort etter rullet toget ut fra stasjonen og over Venezialagunen.

Vi kikket bort på flyplassen, vel vitende om at reisen til London skulle bli langt mer opplevelsesrik enn en flytur. For det er nettopp dette som er poenget med Orientekspressen: Reisen er selve opplevelsen.

Mens Venezia forsvant bak oss, utforsket vi togets vogner. Før ankomst Verona var det tid for reisens første måltid: en fantastisk femretters lunsj i restaurantvognen L'Orientale, bygget i kinesisk stil i Birmingham i 1927.

Hele toget er som en åpen historiebok. Ved inngangen til hver vogn forteller en plakett når og hvor den ble bygget, hvem som designet interiøret og hvilke ruter den har trafikkert gjennom årene.

Vognene er sirlig restaurert til fordums prakt, og ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene. Selv skruehodene følger mønsteret i trepanelet bak. Toget er et levende bilde på La Belle Époque.

Den med lengst fartstid om bord er uten tvil butikkbestyrer Massimo Paganello. I en årrekke har han styrt det som sies å være verdens mest lønnsomme butikk målt i areal. Den er nemlig bare én kvadratmeter.

Her kan man sikre seg en eksklusiv suvenir, akkompagnert av et lunt smil fra Massimo og hans assistent. Utvalget passer både tykke og tynne lommebøker – fra en penn til rundt €10 til et halssmykke til nesten €8000. Mest populær er teddybjørnen i Orientekspressens uniform. Den lille butikken omsetter for godt over én million i året.

Og skulle du lure på om Hercule Poirot er om bord: Joda. Han henger på veggen i butikken, på et bilde sammen med Massimo, sirlig plassert blant veskene.

Gode og mette etter lunsjen fant vi oss til rette i kupeene, mens toget snirklet seg gjennom Dolomittenes frodige daler mot Brennerpasset og Innsbruck.

Frem til 2018 fantes det i prinsippet bare én kupétype om bord – Twin Cabin. Kupeene er små, men funksjonelle, med ett vindu, under- og overkøye, hattehylle og et hjørneskap med vask, speil og toalettartikler. Her venter også en toalettveske med innhold som gave.

Ønsker man bedre plass, kan man bestille to kupeer med dør imellom, en såkalt Cabin Suite. Det hadde vi.

Til 2018-sesongen ble en av vognene bygget om med tre Grand Suites, til en kostnad på drøyt 20 millioner kroner. Hver suite har eget bad med dusj, en liten salong med bar og separat sovedel.

Materialvalg, utførelse og smarte løsninger holder ypperste klasse. Hvor mange lag klarlakk teakpanelene har fått, kan man bare gjette på – bildet nedenfor taler for seg.

Kontrasten til 1883 er stor: Da Orientekspressen åpnet, ble det i reklamen fremhevet som et gode at såpe på badet var inkludert!

Etter turen gjennom Brennerpasset rullet toget inn på stasjonen i Innsbruck. Ved hvert nytt land skiftes lokomotivet, og vi fikk noen minutter på perrongen i kveldssolen.

Jernbanelinjen går faktisk i tunnel gjennom Bergisel, der det berømte hoppanlegget ligger. Mange nordmenn har markert seg her, og Birger Ruud var tidlig ute med bakkerekord på 74 meter i 1933.

Snart rullet vi videre, og det var tid for å gjøre seg klar for kvelden. I togets brosjyre beskrives dresskoden på ekte engelsk vis: «The ambience of the train is such that guests tend to dress in their most glamorous finery».

Smokingene kom på, og i barvognen ventet pianomusikk og en dry martini før kveldens høydepunkt: middag i Côte d’Azur. Vognen fra 1929 er innredet av René Lalique, med mørkt treverk og glasspaneler i art nouveau-stil. Når lyset spiller i glasset, oppstår en nesten magisk stemning.

Selv forsiden av menyen bærer Laliques preg. Maten var like imponerende, med en utsøkt lammecarré og vinkelnerens anbefalte vin som kronen på verket.

Etter middagen gikk turen tilbake til barvognen for en longdrink i hyggelig selskap. På en 36 timers reise gjelder det å få med seg mest mulig, og vi var ikke de første som gikk til køys.

Da vi omsider åpnet døren til kupeene, var alt gjort klart for natten. Sengeteppet var sirlig brettet med det broderte emblemet perfekt plassert, og nattøflene sto klare.

Alt var klart for en natt på skinner.

Neste morgen fikk vi frokost servert i kupeen mens toget kjørte gjennom Paris-forstedene mot Gare du Nord. Deretter gikk turen nordover mot Calais, og vi inntok reisens siste lunsj i Étoile du Nord, bygget i Birmingham i 1926. Mens det nordfranske jordbrukslandskapet fløy forbi vinduene, nøt vi en utmerket hummerlunsj.

I Calais var tiden kommet for å ta farvel med Venice Simplon-Orient-Express og de ansatte, som vi hadde fått et hjertelig forhold til. Toget er ikke sertifisert for tunnelen under Den engelske kanal, så ferden fortsatte med buss og transporttog til England.

På Folkestone West ventet et tidsriktig ragtimeband før British Pullman rullet inn på stasjonen. Om bord i vognen Phoenix ble vi servert afternoon tea på ekte engelsk vis på vei mot Victoria Station.